Odd L Nordhagen: Adam i paradis

4) Overraskelse på onsdag

Ukedagene var langtekkelige pauser mellom salige lykkestunder i Ann Toves favn. Ikke ante jeg at denne uka skulle bli mye bedre enn jeg kunne ha håpet på...

På skolen brukte jeg ringen jeg hadde fått låne av Ann Tove, men den var trang og jeg måtte ha den på lillefingeren. Jeg tok narresmokken med på skolen og stilte meg hos røykegjengen med smokken i munn. "Dette er tøft", sa jeg, for å erte dem med suttebehovet, som jeg også selv led sterkt under – av helt andre årsaker! Jeg levde på minnene etter helgeturen og var nok proppfull av endorfiner i kroppen. Ikke rart at jeg med letthet klarte å hoppe over den dobbelte bommen i gymtimen, noe jeg ikke hadde klart før. Og jeg takket fortsatt nei til sosiale sammenkomster med klassen. Det skulle være klassefest hos Vivi på lørdag i stedet for den planlagte klasseturen. Jeg kunne ikke love noe, for alle muligheter lå åpne for å være sammen med kjæresten til helga også. Ingen ting var viktigere enn kvalitetstid med Ann Tove. Ingen ting kunne måle seg med det.

Så hadde jeg fått et skolebilde av henne som 6.klassing. Kanskje hadde jeg hittil hatt det i lommeboka eller på et hemmelig sted, men nå satte jeg det opp på skrivebordet mitt for å kunne se på det. Jeg var langt over ørene forelsket og kunne stolt påstå at det ikke fantes noe penere enn denne jenta. Det er kanskje en naturlov at ingen klarer å matche den første kjærligheten. Selv om jeg senere både har vært forelsket igjen og opplevd kjærligheten, giftet meg og fått en sønn som jeg elsker over alt på jord, er det likevel noe helt spesielt med min første egentlige og største forelskelse.

Jeg var trøtt på skolen de første dagene etter hytteturen, naturlig nok, for jeg hadde fått for lite søvn. Jeg hadde kost meg i stedet. På tirsdag ga Jon meg tannbørsten og kassetter med musikk, som lå gjenglemt i bilen til Stein, og jeg la meg grytidlig, utslitt allerede klokka 20:30.

Jeg hadde på følelsen at det skulle ligge et brev fra kjæresten og vente på meg onsdag. så timene på Årnes etter skolen føltes som lange dager. Da jeg kom hjem, lå det et brev til meg, men det var stemplet i Lillestrøm og jeg skjønte mindre. Men Ann Tove skulle ha sett hvor glad jeg ble da jeg så at det var fra henne ! Jeg løp nok sporenstreks opp på gutterommet og leste det. Hun gledet seg til helga, til jeg skulle komme. Egentlig skulle hun brukt helga til å lese, for det var påsketentamener neste uke, men hun hadde (for sikkerhets skyld) allerede begynt å lese... Hun savnet meg og tenkte på meg, og dagene gikk så sakte. Men hun regnet med at helga ville gå fort, og jeg følte det akkurat på samme måten. Oppglødd skrev jeg straks et svarbrev med en like kjærlig hilsen tilbake, takket for den beste hytteturen jeg hadde vært på og det fineste brevet jeg hadde mottatt gjennom Postverket.

Mens jeg satt der oppe i 2.etasje ved skrivepulten min, fikk jeg enda en gledelig og enda finere overraskelse. Jeg oppfattet at det kom en bil, og en mann inn i huset. Da han spurte etter meg, ble jeg selvfølgelig nysgjerrig og gikk ned trappen. Jeg ble vel mildt sagt glad når jeg fikk øye på Stein og fikk høre at Ann Tove ventet på meg i bilen utenfor. Jeg strålte takknemlig over at Stein fant på sånt, bare for å glede meg og Ann Tove!

Vi fikk et par timer sammen i bilen og noen timer i stua hjemme, på vår toseters salongsofa. Mens Jon og Olai spilte videospill, hadde jeg det som plommen i egget, men vi så nok mer på bildene i albumet enn vi klinte, for vi oppførte oss nokså uskyldige innenfor foreldrenes øyevidde, om vi var hjemme hos meg eller henne eller på Tranbo.

Jeg fikk også et nyere bilde av Ann Tove, et skolebilde fra 9.klasse som hun fortsatt gikk i. Her var hun mer lik seg selv, slik jeg kjente henne. I mine øyne var hun det vakreste som fantes. Etter at de var reist, nistirret jeg på fotografiet og hørte på Ricky Nelsons "There'll Never Be Anyone Else But You"...

Dagen derpå kunne jeg leve på minnene fra gårsdagen og drømmene om morgendagen, for ei ny helg stod for døren og bar i seg alle gode muligheter sammen med min elskede. Jeg så på bildene av henne og leste brevet om og om igjen og gledet meg vanvittig til å se henne snart. Jeg skrev også et dikt: "Jeg elsker deg", og senere skrev jeg mange dikt tilegnet Ann Tove. De var dramatiske, men ikke særlig minneverdig lyrikk, må jeg etterpåklok innrømme. Dette første ble etter hvert føyet sammen med noen andre dikt til en slags lyrisk – i alle fall veldig ektefølt – høysang til henne jeg var blitt så glad i:

Ann Tove,
min eneste, store lidenskap.
Det er bare deg jeg ønsker meg.
Jeg trenger deg.
Jeg savner deg når vi ikke er sammen.

Ann Tove,
jeg elsker deg,
elsker deg så det gjør vondt,
vondt i hjertet når vi ikke er sammen.

Ann Tove,
uten deg orker jeg ikke å leve lenger.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11