Odd L Nordhagen: Adam i paradis

5) Helg med uhell og fest

Fredag 11.mars begynte med matteprøve, og på toget hjem ble jeg vekket av en gammel mann som trodde jeg skulle av på Sørumsand. Snilt nok, men jeg syntes jo det var litt utidig. Jeg gikk av på Haga og haiket til Tranbo, etter å ha vært innom kiosken til Thoralf E. Hansen (E for Eleius, fikk vi vite etter mye masing). Han var en grei kar nordfra som vi ofte handlet snop av og snakket artig med.

Men så var det like før! Da Stein kom hjem fra arbeid, ble Jon med og vi hentet Ann Tove. Vi dro til Bruvollen på bingo. Bare Stein hadde penger å spille for, men vi fikk låne hvert vårt ark. Jeg ropte "bingo!" når jeg bare hadde en av tre rekker inne, men på Jons kupong vant vi (altså Stein) 200 kroner.

Etterpå dro vi til Finstadbru i Tanjas bursdagslag, Ann Toves lillesøster hadde nettopp fylt 13 år. Vi ertet Jon med at han burde slå seg sammen med henne – så var vi kjærester med alle søstrene, men de ble sittende i hver sin stol. Ann Tove og jeg hadde det aldeles daylig og fikk igjen høre at vi prøvde oss i forskjellige stillinger. Vi holdt det gående til nærmere 02:30, men så måtte jeg forlate min kjæres lune armkrok.

Tilbake på Tranbo var det tid for sedvanlig nattmat, gjerne mange brødskiver med fersk hvitost på. Nam! Stein oppførte seg "huggærnt", brekte seg og stod i. Jon og jeg lo verre enn vakkert. Så glade og sorgløse vi var!

Utpå formiddagen dro Stein, Jon, Olai, en hr Kolstad og jeg på en guttetur til Sørumsand for å handle bort gevinsten fra i går. Gavekortene gikk også med til noen kasser øl, som ble pent oppstilt i bagasjerommet på stasjonsvogna til Stein. I noen bakker fikk han sleng på bilen, og det kom bil i møte. For å unngå kollisjon, valgte Stein å kjøre i autovernet. Hele langsiden på Datsunen ble medtatt, og det ble vanskelig å åpne høyre bakdør. Flere flasker ble knust, og noen av oss ble dusjet i ølsprut. Vi luktet øl lenge og lang vei, men det la ingen begrensninger på våre utfoldelser. Vi hentet Anne-Mette til Olai, og da måtte vi jo også hente Ann Tove.

Vi hadde tenkt oss til Setskog igjen, men gass-vaieren røk. Stein måtte dra i den ødelagte vaieren gjennom det lille sidevinduet i bildøra med venstre hånd, mens høyrehånda styrte rattet. Jon som satt ved siden av ham, måtte gire når Stein tråkket inn clutchen og sa hvilket gir bilen skulle settes i... Så vi kom oss jo fram på et vis, men valgte å kjøre bare til Tranbo. Hele gjengen ble invitert til fest lørdag kveld.

Det gikk rykter om at Lillian og Stein skulle slå opp, men det ble visst godt igjen ut på kvelden. De ble vel litt fulle, danset uhemmet og var høylydte. Kanskje ertet de oss som var yngre. På et bilde Jon tok denne kvelden, holdt Ann Tove for munnen på Lillian så hun ikke skulle røpe en hemmelighet eller si noe usømmelig. Lillian trøstet seg med narresmokken og ville vite om jeg virkelig var glad i lillesøsteren hennes. Det kunne jeg bekrefte med lett og sant hjerte. Ann Tove og jeg lå på golvet eller satt i en stol og hadde det aldeles utmerket. Jeg snudde klokka på hånda hennes, for å markere at nå var hun offisielt min, med fast følge.

Da det var på tide for jentene å bryte opp, hadde de ikke skyss hjem. Ann Tove måtte haike til Hellne og ta taxi derfra og hjem. Jeg syntes det var dårlig gjort av Stein ikke å holde seg edru og kjøre jenta mi hjem, men kunne jo ikke stille opp med noe alternativ selv. Og "kjerra" var heller ikke helt i kjørbar stand.

Jeg la meg til å sove halv fire, men Stein vekte meg med jevne mellomrom, og klokka 9 ga jeg opp og stod opp. Vi dro rett til Finstadbru og hentet Ann Tove. Det ble ikke mye nattesøvn på oss i helgene; jeg hadde bare sovet i 11 timer siden fredag morgen. Vi fikk hjelp av Steins svoger til å reparere gass-vaieren, og så hentet vi Olai og dro til Anne-Mette i Svingen. Olai var tøysete og morsom, yr av glede etter å få treffe kjæresten. På kvelden kom familien for å hente meg hjem, og storebror foreslo samkjøring neste helg. Nei, helga var ikke omme før vi planla neste fest...

De andres hjemtur går det ennå gjetord om, særlig da frontlysene på Datsunen plutselig sluttet å virke mens de kjørte opp bakken til Motoppen mellom Flakstadkroken og Rånåsfoss. Da måtte Jon ut og banke i panseret så det ble kontakt og lys igjen.

Tilbake på Finstadbru sprang Tanja rundt og ventet på å bli ropt ut, og så satte hun seg på fanget til Jon! Det må ha vært koselig for ham. Men Lillian slo opp med Stein, fordi hun ville rote med andre gutter. Ann Tove syntes storesøsteren var vimsete og dum, og dette tok jeg som enda en bekreftelse på at forholdet vårt var solid. Selv om jeg ikke kunne tenke meg at vi noen gang skulle slå opp med hverandre, var jeg ikke så selvsikker og sikker på forholdet som jeg utad ga uttrykk for. Men fortsatt levde jeg oppe i de rosenrøde skyene, og ingen mørkere skygger var i nærheten av å ødelegge for Ann Tove og meg. Hun hadde okkupert alle mine bevisste tanker, og skolearbeidet gikk nok for lut og kaldt vann. Jeg fløt vel bare på rutinen. Jeg var fortsatt like forelsket, eller rettere sagt enda mer forelsket for hver dag som gikk...

Ann Tove fikk feber etter denne helga, men klarte å gå på skolen for å få tatt tentamene. Tirsdag fikk jeg et nydelig brev fra elsklingen min, der hun skrev at hun elsket meg (på fire språk) og savnet meg – med et rødt hjerte(lig hilsen) fra jenta mi! Det luktet godt av leppestiften hun hadde fylt hjertet med. Jeg var sikker på at jeg aldri hadde elsket ei jente så mye før, og jeg skrev øyeblikkelig et lykkelig svarbrev. Her skrev jeg teksten til "Never be anyone else but you" til henne, fordi det var akkurat som jeg skulle ha sagt det selv. Jeg savnet henne og tenkte på henne hele dagen og drømte om henne om natten, og jeg skrev den magiske setningen på et femte språk, et slags spansk: Yo quiero te!

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11