Adam i paradis - 2

Odd L Nordhagen

Deilig vinterferie

Jeg var 16 ½ år og bodde hjemme, men pendlet til Lillestrøm videregående skole med pappa til Årnes og toget videre. Som skoleelev, også om man frivillig har valgt å gå gymnaset, ser man fram til hver fritid og ferie fra læring og lekser. Etter jul så jeg fram til vinterferien, og da skoleklokka ringte ut for siste gang fredag den 18.februar, materialiserte den seg. Fra Lillestrøm stasjon tok jeg toget til Årnes.

Jeg var nok en gang avstandsforelsket i ei jente, etter at det ved juletider ble slutt med Liv Hege. Jenta tok samme tog som meg og gikk på samme skole, i 3S, og var to år eldre enn meg og derfor uoppnåelig i tenåringers logikk. Hun var en blond drøm i rød, flossete genser og blå jakke med svarte striper oppover ermene. Hver gang jeg fikk øye på henne, måtte jeg stirre og vek vel bare blikket bort hvis hun tok meg i å glane for mye. Inne på stasjonen, idet hun passerte meg fra billettluka og bort til venninnen, så hun på meg med varme øyne. Hun skjønte jo at jeg var en betatt ung mann, men det ble med blikkene og de små smil. Likevel var hun en søt kilde til mitt gode humør, og i påbegynt feriemodus var jeg vel en verdensmester i min beste alder.

Jeg dro til Oslo og engasjerte meg på årsmøtet i Norsk-Cubansk Forening. Jeg var tidlig politisk bevisst og anså meg selv for å være revolusjonær. Det er naturlig at unge mennesker er radikale og vil forbedre all verdens elendighet, og som ungdom flest oppfattet jeg bare verdens viderverdigheter som enten fine eller fæle og fikk først øye på viktige nyanser senere. Verken blondinen eller mine politiske utskeielser er imidlertid noe poeng i denne fortellingen, de er bare opptakten og litt rammeverk. Jeg var altså fullt kapabel til å forelske meg i både piker og idéer.

Neste dag satt jeg hjemme og skrev på mine ”revolusjonære” tekster. Jeg hørte en bil stanse utenfor, og opp trappen kom Sunniva og ville ha med meg på fest. Jeg gjorde meg kostbar, men så kom Stein og insisterte, og jeg fikk bli med da. De var begge mine søskenbarn, og Stein lovte fest og moro på Tranbo, barndomshjemmet hans på Haga. Han hadde fått seg ny dame som han ville jeg skulle treffe, og han lokket med at hun hadde en søt, yngre søster som ville være midt i blinken for meg. Steins kjæreste het Lillian og jobbet på et gatekjøkken i Aurskog som het Quick Shop. Vi dro dit og tok henne i øyesyn. Hun var en mørkhåret skjønnhet, og jeg forstod godt hvorfor Stein hadde falt for henne. Når hun var ferdig med sitt jobbskift, dro vi til Tranbo. Gjengen var samlet, i alle fall Stein og Lillian, Olai og Anne-Mette, Sunniva, Jon, Magne og jeg. Festen var mange fester lik. De to kjæresteparene satt i sofaen og klinte, mens vi andre forsøkte å ha det moro på andre måter. Vi rocket så det visstnok ljomet langt oppi Gudbrandsdalen. Vi sa styr deg'a og lo hjertelig. Livet var en fest.

Tanken på å få møte Lillians blondere lillesøster var spennende. Jeg var lutter øre for Steins forlokkende forslag, og Lillian mente søsteren kom til å like meg, for hun likte visstnok gutter med lyse lokker. Det var over et halvt år siden sommerflørten med Jorunn, som ikke rakk å bli så veldig seriøs før jeg ble dumpet med et kort brev. Vi hadde ikke vært så mye sammen, og jeg tok ikke bruddet så hardt. Om høsten hadde jeg vært kjæreste med Liv Hege, men gjorde det selv slutt med et brev på grunn av "politiske" uoverensstemmelser. Nå var jeg som sagt forelsket igjen og hadde vel egentlig mest lyst til å bli bedre kjent med jenta på toget, men denne søsteren måtte da slekte på Lillian og være søt…

Jeg aner ikke hvorfor jeg ikke fikk treffe søsteren på søndag, men hun spilte i korps og var vel opptatt med andre ting enn å treffe mulige kjæresteemner. I stedet dro vi målløst rundt til områdets kaféer for ungdommelig uteliv. Olai ble hissig på Gulfen ved Blaker, og på Bruvollen var det kinoforestilling søndag kveld. Vi så filmen Blåst på 60 sekunder. Natt til mandag satt Stein, Magne og jeg og snakket sammen. Det var sikkert viktige samtaler om damer og andre gleder. Og etter daggry spilte vi kort, først på Tranbo, så hjemme hos Olai og deretter på Quick Shop mens vi ventet på at Lillian skulle bli ferdig for kvelden. Så kjørte vi hjem til henne. Endelig skulle jeg få treffe den mye omtalte og etter sigende søte søsteren.

Jeg ble straks betatt av Ann Tove. I mine øyne var hun blendende vakker, men også objektivt sett var hun søt og med en velutviklet kropp til bare å være 15 år. Hun hadde store, myke bryster som måtte være gode å trykke seg inntil og hvile ved, og jeg ble hodestups forelsket ved første blikk. Hun var nok litt skeptisk til at søsteren ville matche henne opp med en ukjent gutt. Først spilte vi kort og ble servert kaker og blåbærsaft, og hele våren var blåbærsaft et symbol for oss. Da det ble tid for å danse, lot jeg ikke anledningen gå fra meg, men bød henne opp og overrasket meg selv: Tenk at jeg turde det! Hun virket sjenert, men pirrende interessert i meg, og plutselig var det gjort. Så fort kan en 16-åring nærmest gå i taket av frydefull lykke. Vi danset tett og bedrev intens kyssing, men ikke noe mer. Vi var vel ikke særlig bevandret i kliningens kunst, og første kvelden skal man ikke drive det for langt heller.

Ord på papir kan bli så litesigende i forhold til de følelsesstormene av velvære som raste gjennom meg denne kvelden og natten. Jeg tror det fineste ordet jeg visste om på denne tiden, var daylig – en personlig omskrivning av ordet deilig. Dagboken er full av komplimenter om Ann Tove og daylig er det mest brukte, ledsaget av ord som herlig, skjønt, hel-max og ”…” (det fikk da være grenser for hva jeg kunne skrive, selv i en privat dagbok). Komplimentene begynner i notatene fra mandag 21.februar 1977 og fortsetter utover vinteren og våren til den ulykksalige sommerdagen tre og en halv måned senere.

Jeg var så oppslukt av den fagre møy tett og intimt ved min side at jeg ikke kunne konsentrere meg om kortspillingen. Men etter nesten fem timers intens lykke måtte Stein og jeg ta avskjed med kjærestene våre. Steins gamle Datsun stasjonsvogn ville ikke starte i kulda. Jentene syntes synd på oss som måtte gå de fire kilometerne hjem til Olai for å overnatte hos ham.

Dagen derpå tok Stein og Olai bussen ut til Finstadbru for å forsøke å få liv i kjerra, mens jeg og Jon haiket motsatt vei til Tranbo. Det var lite trafikk denne formiddagen, og da det endelig kom en bil, var det onkel Halvor, Jons far, som plukket oss opp. En liten time senere kom Stein og Olai med bilen og kjørte meg hjem. Det er en gåte for meg hvorfor jeg ikke ble med utover for å hente bilen, men det kan være at jeg ikke hadde penger til bussbillett. Det kan jo også forklare en nødvendig tur hjem for å be snille foreldre om mer penger til å overleve vinterferien for. Men i denne kjensgjerning at jeg bodde langt unna og måtte hjemom av og til, som denne dagen derpå og mange andre ganger, ser jeg allerede spiren til at eventyret tok slutt.

Allerede neste dag dro Jon og jeg tilbake til Tranbo med buss. Stein ventet på oss, og vi kjørte sporenstreks til Olai i Blaker. Han hoppet inn i bilen, og vi fortsatte den målrettede ferden til Finstadbru og Ann Tove. Vi begynte straks å kysse heftig. Det var fordi jeg var så søgin (sugen), sa Stein og ga følelsen min et dekkende begrep. Vinterferien ble som en drøm for meg. Jeg levde på luft og kjærlighet og nøt hvert sekund jeg hadde Ann Tove i mine armer og leppene hennes mot mine...

Etter å ha vært innom Quick Shop for å hilse på Lillian på jobb, dro vi på kino og så Den siste rebell. Ann Tove og jeg hadde mer enn nok med hverandre og bedre ting fore på bakerste benk enn å følge så nøye med i handlingen. Etterpå bar det strake veien tilbake til Quick Shop for å hente Lillian, men da ble ikke vi to med inn. Vi ville heller sitte igjen alene i bilen, kline og ha det daylig. Jeg husker ennå hvor godt det var, selv om det fort ble kjølig i en bil uten motoren i gang og med rusthull i golvet bak førersetet en kveld i februar. Men hvor lenge var Adam i paradis? Snart kom Olai, Jon, Stein og Lillian til bilen og bråkte, og de hadde med seg ”Gartner'n” også som skulle få sitte på tilbake til Finstadbru. Her satt to kjærestepar i bilen og koste seg til midnatt, mens de andre nok fant to stive timer lange og kalde. Men akkurat i disse timene hadde jeg ingen sterk interesse for de andres ve og vel, må vite. Det kan jeg beklage i dag, men jeg angrer jo ikke. Det ble mye klining i baksetet på Datsunen, selv om vi utover våren også fant andre og mer behagelige steder å kose oss. Men variasjonsmulighetene var begrenset av det faktum at vi alle var tenåringer uten egne foreldrefrie krypinn. Det dempet også utgangspunktet for et varig forhold betraktelig.

Neste dag var det torsdag, og vinterferien var allerede på hell. Stein var på arbeid, og Jon måtte fôre grisene på gården. Etterpå var det skiskyting på TV, og Jon var av den sportsinteresserte typen. Selv syntes jeg det var gørr kjedelig å se sport på TV, men det var kan hende litt rettferdighet i dette, en slags avlat for å la Jon lide seg gjennom lange kveldstimer med å stirre på sugne kjærester med ”spiseplikt”. Bedre likte jeg å forkorte ventetiden med å spille kort, og vi gjorde det også, både på Tranbo før Stein kom hjem og hos Olai etterpå. Jeg ville innerst inne og av hele mitt hjerte bare komme meg så fort som mulig til Ann Tove, men jeg hadde ikke bil eller førerkort og var avhengig av andres velvilje. Det var sikkert ikke så galt å ha andre ting å tenke på og gjøre, men mens det stod på, var det nesten ulidelig. At Jon ikke ville være med til jentene, var fullt forståelig fra hans ståsted, som ikke hungret etter å omfavne sin skjønne jomfru. Det kan også forklare hvorfor Stein og jeg ikke alltid kunne benytte første anledning til å dra ”strake veien” til Finstadbru.

Men kvelden ble nydelig for meg, etter at vi hadde vært sosiale og hilst på kjentfolk på Bruvollen og hentet Lillian etter stengetid kl 22. Vi ble bedt ned i kjellerstua, og jeg fikk kose med Ann Tove i nesten tre og en halv time. Først satt vi i den harde sofaen og ”prøvde oss i forskjellige stillinger (som ikke må misforstås)”, som det står strengt i dagboken. Kama Sutra hadde jeg neppe hørt om. Det dreide seg bare om praktiske stillinger for å kline mest behagelig. Innimellom all kyssingen spilte vi også litt kort. Etterpå la vi oss ned på den myke divanen og hadde det usigelig godt. Vi fant på å falle ned på golvet og ligge oppå hverandre. Det var den deiligste kroppskontakt man kunne ha med klærne på og andre til stede. Å ligge på en smekker kvinnes kropp, eller å ha denne formfulle kroppen over seg, var en helt ny opplevelse som fristet til stadig gjentakelse… Men klokka halv to på natta var moroa slutt for denne gang. Vi dro til Tranbo og spiste nattmat og la oss for å sove klokka tre.

Igjen måtte jeg vansmekte meg gjennom en ny dag med trivielle gjøremål som rydding av rom og å handle på samvirkelaget. Vi satt på med storesøsteren til Stein til butikken og plukket ham opp på stasjonen etter jobb. Datsunen måtte startes i god tid i kulda, kronisk upålitelig som den var, men nå var den heldigvis medgjørlig. Vi spilte litt kort før vi satte kursen sørover, tok med oss Olai og lillebroren hans og hentet Ann Tove. Vi hadde jo vært fra hverandre i nesten et helt døgn og ville ta igjen det forsømte. På Bruvollen ble vi like godt igjen i bilen for å kline oss mette, men det ble vel for kaldt å sitte ute i bilen i kuldegrader, så vi gikk inn i varmen til de andre lenge før jeg var mett på å kysse. Der var det ”mange kjente og mye bråk”, altså moro.

Etterpå tok vi oss en impulsiv tur til Sørumsand, med Olai som guide. Vi var innom både Vertshuset, stasjonen og ungdomsskolen. På skoleplassen lekte Stein seg med håndbrekket så bilen snurret rundt og vi måtte holde oss fast i det vi fikk tak i. Jeg hadde Ann Tove på fanget og led ingen nød. Etter å ha lekt villmenn plukket vi opp Lillian på Quick Shop og kjørte hjem til Finstadbru for kveldens høydepunkt, halvannen times klining i bilen parkert utenfor huset. Jeg fikk til og med et bilde av min skjønne prinsesse, som jeg kunne ha og se på når jeg ikke hadde henne i armene mine. Passbildet i sort/hvitt ble slitt i kantene både på grunn av plasseringen i lommeboka og fordi jeg titt og ofte nistirret på det lenge av gangen i dagene og ukene som kom.

Olai hadde overnattet på Tranbo, så etter frokost kunne vi dra rett til Udnessvingen og hente Anne-Mette, som han var sammen med. Han stod på fra første minutt, for han hadde jo ikke sett eller smakt på jenta si hele uka og var nok verre stilt enn meg, selv om jeg egoistisk bare enset hvor lenge jeg måtte være ”uten”. Sånn er alt relativt i livet.

Vår første lørdagskveld sammen ble en positiv merkedag. Ann Tove og jeg var i hverandres armer (så å si bokstavelig talt) i 9 timer i ett strekk, fra klokka 19 til klokka 04. Riktignok hadde vi i løpet av disse vidunderlige timene flere, mer upersonlige opplevelser, som et litt mislykket forsøk på å delta på en hjemme-alene-fest på Aursmoen hos June, ei venninne av Ann Tove vi snart skulle få se mer til. Vi følte oss store og syntes det var mye valper og smårips der som enten ville se på fjernsyn eller bråke og drikke opp spriten til Stein. Så vi dro ved ellevetiden til fest på lokalet i Setskog, langt til skogs til venstre fra Bjørkelangen. Der var det liv. Det var for øvrig her at fetter Ole ble kjent for sitt uttrykk Je er tystest! (Jeg er mest tørst) da Bøssegjengen han var en del av, bare hadde litt sprit igjen og det ble spørsmål om hvem som skulle få de siste edle dråpene.

Ann Tove og jeg danset tett til rolig musikk, men helst satt vi for oss selv i en krok og koste, for jeg var vel ingen kløpper på dansegolvet da heller. Den beste tiden hadde jeg nok etter midnatt, da vi kunne sitte og kline i bilen utenfor huset til Anne-Mette og utenfor huset til Ann Tove. Da hadde jeg det daylig. Jeg klarte ikke å uttrykke meg med andre ord. Olai fant sitt snitt til å hoppe av hjemme hos seg selv, etter at vi hadde forlatt Anne-Mette og var på vei til Ann Tove og Lillian. Han skjønte jo tegninga. På Finstadbru satt vi i bilen og nøt øyeblikkene av kyss og kos, og vi ville la øyeblikkene vare lengst mulig, helst evig om vi hadde fått det til. Jeg var bare avhengig av Ann Tove for å nyte disse sene nattetimene lykkelig, og kunne forstå Olais ståsted. For ham var jo kvelden allerede over.

Søndagen føltes bortkastet for mitt vedkommende. Jon og jeg våknet tidlig på ettermiddagen og så på kjedelig sport på TV. Jeg led meg gjennom dagen uten å ha Ann Tove på fanget, og å se på sport kunne gjøre meg krakilsk innvendig og ofte synlig sur også. Først da Stein bråvåknet senere på ettermiddagen hentet vi Olai og dro til Bruvollen. Der dukket gamlekjæresten Jorunn opp, og Stein og Olai ble ertelystne, men jeg syntes det var hyggelig å se henne igjen. Jeg hadde ingen vonde følelser, slik jeg heller aldri har følt vondt blod for Ann Tove. I forelskelsen fikk jeg overskudd til å ville alle godt, selv om jeg selvfølgelig var blendet av tanken på og savnet etter min skjønne jomfru.

Da vi endelig fikk rotet oss til Finstadbru, fikk vi høre at Ann Tove hadde gått til June, der festen var i går, men der fikk vi beskjed om at jentene var gått på kino. Synlig skuffet over ikke å få treffe kjæresten min, trøstet jeg meg med at jeg skulle skrive brev til henne. Og jeg levde med de siste dagers skjønne opplevelser friskt i minnet, så storebror Eirik hentet en taletrengt og lykkelig kar.

Vinterferien var ugjenkallelig over, og jeg måtte belage meg på å se mindre til min kjære Ann Tove i tiden framover. Jeg hadde en real blåmandag. På toppen av det hele ble jeg jaget ut av Willys Conditori i Lillestrøm etter skoletid, fordi jeg satt der uten å kjøpe noe. Jeg skrev det første lengselsfulle brevet til Ann Tove. Denne brevvekslingen ble en trøst i de lange ukedagene ut over våren 1977, selv om jeg i ettertid stusser litt over hvor lite romantiske de skrevne ord egentlig var. Men det tilskriver jeg vår purunge alder og minimale kjærlighetserfaring. Vi var nok ikke modne for den store kjærligheten, selv om forelskelsen var stor og ekte nok.

I dagboken har jeg funnet stadige henvisninger til at jeg vasket meg i håret og barberte meg, men veldig få antydninger om at jeg tok en dusj eller et bad. Jeg husker jo ikke så nøye, men antar at jeg vasket håret under vasken på kjøkkenet. Jeg må da ha brukt vaskeklut under armene også, ellers må jeg ha luktet grundig hest!? Det står ingen ting om noe sånt, så jeg får håpe det beste...

Det er også ganske påfallende at jeg på de fleste bilder er iført samme flanellskjorte med røde og blå ruter og striper. Jeg gikk ofte med sort høyhalset genser under. Dette var nok siste mote i de glade 70-årene...?

  1. 5
  2. 6

Innhold:  Forside  1. En dag i juni – og etterpå  2. Deilig vinterferie  3. Hyttetur til Harestua
4. Overraskelse på onsdag  5. Helg med uhell og fest  6. Høye topper og dype daler  7. Påskegodt
8. Mye lengsel og god kos  9. Sorgløse mai  10. Slanger i paradis  11. Enden på visa

Adam i paradis, av Odd L Nordhagen
© e-forlaget 2010 (layout 2019)