Adam i paradis - 3

Odd L Nordhagen

Hyttetur til Harestua

Tirsdag ble det mars, et godt tegn på en vår i anmarsj. Men ukedagene sneglet seg av gårde for en forelsket tenåring. Stein pleide å være med samme tog som meg hjem på tirsdager, heldigvis også denne gang. Jeg hadde med brevet til Ann Tove og sparte et frimerke ved å levere det til ham, så han kunne ta det med utover når han skulle besøke Lillian. Han skulle hilse og si jeg var søgin. Så planla vi en hyttetur til Harestua til helga, for Stein hadde fått låne ei bedriftshytte, og jeg håpet inderlig at Ann Tove fikk lov til å bli med, selv om det var lite sannsynlig.

Jeg var så forelsket at jeg la planer om å besøke henne midt i uka også, etter historieprøven, men fant fort ut at det var praktisk umulig for en som var for ung for bil og førerkort. I stedet måtte jeg hjem og vansmekte, det vil si se på TV. Lære for livet var en skjellsettende fjernsynsserie om en ungdomsskoleklasse på denne tiden og noe som egget til debatt blant voksne og unge.

I forelskelsens rus var jeg heller ikke særlig sosial med klassekameratene på gymnaset. Det skulle arrangeres klassetur i Nordmarka til helga, men jeg sa ifra at jeg ikke kunne delta. Jeg ville prioritere muligheten til å få med kjæresten på hyttetur, som jeg gledet meg vilt og uhemmet til.

Da fredagen endelig kom, sneglet skoletimene seg av sted mens jeg trippet rundt og gledet meg. Store ting stod på spill. Min helgelykke var fullstendig avhengig av om Ann Tove fikk være med oss på hytteturen. Hun var tross alt bare 15 år, ikke lovlig engang, og i dag kan jeg forstå hvilke kvaler hennes foreldre måtte lide for vår ungdommelige lykke.

Olai var ikke heldig. Anne-Mette fikk ikke lov til å bli med. Hun var jo også bare 15 ½ år og hadde påpasselige foreldre, selv om vi oppfattet tante og onkel som ”ungdommelige” av seg, lette å prate med, lette å like. Men det var ingen ting vi kunne gjøre fra eller til med dette kjedelige faktum for Olai.

Etter at jeg nok en gang hadde snyltet meg til middag på Tranbo, kjørte vi sørover til Olai og videre til Ann Tove. Hun hadde forhåpentligvis ventet på oss og var kan hende like oppspilt som meg, selv om hun ikke var optimistisk med tanke på å få lov til å være med på hyttetur. Men i motsetning til Anne-Mette hadde hun jo en storesøster som skulle være med, og som kunne fungere som ”anstand” i naive foreldres øyne.

Ann Tove og jeg fikk sitte igjen alene i bilen og kline av hjertens lyst mens de andre var inne på Quick Shop. Det var vårt sted å ”henge”, samtidig som Stein besøkte Lillian på jobb for å hente henne etter arbeidstid. I dagboken måtte jeg atter ty til de intetsigende begrepene hel-max, supert og daylig for å beskrive hvordan jeg hadde det i bilen med Ann Tove. Det jeg egentlig mente, var så ubeskrivelig – både fordi det følelsesmessig var overveldende deilig, men også fordi jeg var flau over å sette ord på erotiske handlinger, om enn aldri så uskyldige. Senere ble vi bedt inn i kjellerstua hos dem, og der hadde vi det ”vanlig godt”. Vi lå blant annet på den myke sofaen og på golvet. Men vi måtte ta kvelden tidlig, det vil si ved midnatt, fordi vi håpet jo å dra på tur neste morgen. Det var fortsatt ikke sikkert at Ann Tove kunne være med, og stakkars meg da… Men jeg krysset fingre og tær og ga henne perlelenken min og gork nr 173 og sa god natt.

Gork er kanskje ikke et kjent begrep i dag, men for ungdom i 1970-årene var det allmennkunnskap. Det var nummererte tekster på innsiden av cola-korkene, den gang de ble åpnet med egne flaskeåpnere (oppdragere). Nr 173 var sannsynligvis ”Jeg elsker deg” eller noe i den duren. Jeg hadde tatt spranget, selv om jeg allerede da ante vesensforskjellen og heller sa ”glad i” enn ”elske”. Det kan bli en lengre filosofisk diskusjon om hva som er ekte kjærlighet, så den lar jeg ligge her, selv om jeg har klare meninger om dette spørsmålet etter et halvt århundres livserfaring.

Lørdag 5.mars våknet vi tidlig og reiste fra Tranbo klokka halv ni. Nattens kvaler om Ann Tove fikk bli med eller ei, ble avløst av frydefull visshet da jeg så henne komme ut sammen med Lillian med sin egen sovepose under armen. Jippi! Hun hadde riktignok ikke fått lov, men Lillian hadde lagt en lapp til foreldrene på kjøkkenbordet om at Ann Tove ble med og lovet at hun skulle passe godt på henne.

Bilturen til Harestua husker jeg godt og med glede. Det var tidlig vår, og selv om snøen fortsatt lå kram, varmet sola godt og tinte snøkantene langs veien, som var nesten helt bar. Olai satt i baksetet med Ann Tove og meg, mens Lillian satt i forsetet sammen med Stein. Datsunen hadde ”sofa” både foran og bak, så det gikk fint an å sitte tre i bredden foran og fire bak, for vi likte jo å sitte trangt. Ofte satt Ann Tove på fanget mitt når vi kjørte, men verken Jon eller andre var med på hytteturen, så vi hadde god plass.

Vel framme i hytta hadde vi det like daylig som i bilen. Lillian hadde med seg fotoapparat og knipset et bilde av oss som mer enn tusen ord kan skildre hva jeg mente med dette velbrukte ordet. Her sitter jeg bøyd over Ann Tove og kysser henne lenge og intenst. Hun stryker meg over håret og gjengjelder kysset lidenskapelig. I hånden holder hun i en sigarett, og det var først når jeg så igjen dette bildet at jeg husket at hun røkte allerede da. Det hadde jeg faktisk glemt, men nå fornemmer jeg røyklukten i våre kyss og at hun hadde moro med å blåse røyken inn i munnen på meg. Ann Tove syntes også det var deilig å kysse meg.

Ellers spilte vi kort, og fordi Olai ikke hadde fått med seg dama si, følte kanskje Ann Tove at hun måtte sørge for at også han hadde det fint på turen. Men når hun "flørtet" med ham, likte jeg det dårlig. Helst ville jeg nok ha henne for meg selv.

Olai tok oppvasken med pipe i munnviken, og Stein hjalp til med å tørke opp én kopp til ære for fotografen. Det ble selvfølgelig også konsumert noen enheter alkohol, men selv var jeg i mitt avholdsår og drakk ikke sterkere saker enn cola. Olai fikk vel litt for mye og tok kvelden tidlig, men kom seg og ble kjekk igjen.

Når vi skulle legge oss, fikk ikke Ann Tove lov til å legge seg i min seng. Der var Lillian ei skikkelig hønemor og tok sitt løfte til foreldrene alvorlig. Men selv la Lillian og Stein seg nakne under dyna. Jeg tenkte ikke tanken en gang! Det var helt sikkert i lojalitet til jentene, men mer tror jeg det skyldtes min jomfruelighet og rene tanker. Jeg forestilte meg ikke i mine villeste fantasier å gjøre annet med Ann Tove enn å kysse og kline og saumfare kroppen hennes med hendene. I etterpåklokskap må jeg bare innrømme dette og si dessverre! Jeg vet ikke hvordan Ann Tove oppfattet min mangel på initiativ og handling, men hadde en anelse om at hun på dette tidspunktet syntes det var riktig og greit.

På morgenkvisten, mens Lillian fortsatt sov, kom Ann Tove krabbende inntil meg ved 7-tiden og lå til sengs med meg til halv tolv. Jeg lå i truse og Ann Tove i nattkjole med truse under, så det skjedde ikke noe galt. Men vi henga oss til lange maratonkyss og fikk sikkert sugemerker også. På et bilde er det tydelig at jeg ikke hadde noe imot hennes morgenbesøk. Det var herlige timer.

Vi kjørte jentene hjem, og Ann Tove skulle spille konsert på Skjetten. Korpset hennes var de første som spilte, så de var ferdige allerede klokka 18:30, men måtte vente til alle var klare til å dra to timer senere. Hun ønsket at vi hadde blitt med innover, for da kunne hun ha stukket av fra kjedsomheten, og vi hadde fått mer tid i sammen.

Olai ble kjørt til Anne-Mette og fikk litt av den samme herskapelige behandlingen vi to andre var bortskjemt med. Selv hadde jeg nå bare en narresmokk å trøste meg med. Dette var noe vi pleide å gjøre når vi savnet kyss fra våre kjære. Familien min kom dit på besøk og for å hente meg. Jeg klarte ikke å tenke på annet enn Ann Tove, og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

  1. 7
  2. 8

Innhold:  Forside  1. En dag i juni – og etterpå  2. Deilig vinterferie  3. Hyttetur til Harestua
4. Overraskelse på onsdag  5. Helg med uhell og fest  6. Høye topper og dype daler  7. Påskegodt
8. Mye lengsel og god kos  9. Sorgløse mai  10. Slanger i paradis  11. Enden på visa

Adam i paradis, av Odd L Nordhagen
© e-forlaget 2010 (layout 2019)