Odd L Nordhagen: Glimt fra barndommens rike

Grått

Store snøfiller smadres mot de treige vindusviskerne. Der ute er alt grått. Himmelen er tung og tåkefarget. Møtende biler er bare raske flekker som kommer og forsvinner, ut av og like inn i det samme utrivelige grøtlandskapet. Likeså er telefonstolpene hastige streker opp av og inn i ingenting. Rundt meg er bare blass, lammende tomhet.

Foran sitter far ved siden av ham som kjører. De snakker sammen, men jeg hører ikke noe av det de sier. Alt i meg er klamt og grått. Jeg sitter i baksetet ved siden av mor og stirrer inn i snøbruddet, følger de største gråhvite dottene på vei mot frontruten og de tusen i likeglad dødskamp mot de gule lysstrålene som prøver å trenge seg plass inn i grågrøten.

Det ensformige grå hypnotiserer meg sakte, og plutselig har vi kommet langt og er snart framme. Jeg tenker på de høye, hvite brøytekantene hjemme. De var høyere enn jeg rekker, de er våte og kramme, myke og kalde. Kanskje jeg kan lage en hule i den ene?

Bilen stanser. Far går ut, og jeg går ut, og mor kommer ut.

Sjåføren står også ute i snøværet nå. Vi står og ser på en liten, gammel bil. Den har far kjøpt. Lenge snakker de voksne. Bilen ser trist ut. Den har små, skjeve ruteøyne bak og dører hengslet foran.

Jeg får gå først inn i den og setter meg bak i det rutete setet. Mor og far bøyer seg inn de også. Dørene smeller igjen.

Bilen starter selv om den er trist og selv om dagen er kald. Vi kjører lenge, og jeg ser seteryggene og begge askebegrene, prøver å åpne ett av dem, og så ser jeg på knappene og tallene og viserne og strekene der framme. Jeg får vite hva bilen heter:

- Skoda!

******

Mor leier meg i hånden. Snøgaten vi går i, er uendelig lang. Jeg forsøker å øyne slutten, men får snøfiller i øynene og myser: ingen ende så vidt jeg kan se.

Brått henger jeg i mors arm. Beina forsvinner under meg, og jeg subber baken i isen. Ikke før har hendene hennes fått meg opp igjen, før jeg gjør samme salto med håndtaket som eneste trygghet i verden.

Jeg gråter litt. For meg er framtiden en endeløs trasking i slaps og på is, omgitt av en trøstesløs sirkel med gråvær. Dette vil vare i all tid, og jeg er fire og et halvt, snart fem.

1 2 3 4 5 6