Ved ei grav

November i et hjerte

Er livet noe vi soner?
(Kjell Erik Vindtorn)

Kråka letter fra ei gyngende grein idet tomsen snubler. Styggslitte gloser freser oppover i den tåketunge lufta, og gråvingene flyr bort. Siden har ingen sett dem. Men det ergrer ikke fyllefanten som ligger slengt utover i lyngen. Han sverger og sverter ned på sine hjemmesnekrede skapninger og kan ramsen sin utenat. Øvelse gjør mester i alt.

Det er rimkaldt på bakken, og tufsen drar beina under ei luftig vom og ror seg opp på to. Et øyeblikk er skogskapet flytende, men et dunk bak høyre øreflipp bringer tingene på plass. Han spytter barkgrått og kremter vekk stillheten. Ingen hører ham likevel, bare noen bregnemark og et forstyrret ekorn som lyer intenst og piler avsted til det smaleste furutreet i nærheten. Det er høyt allerede da snusgubben lukter lunta og tørker snørr av barten.

Et par grevlingøyne stirrer tvilrådig på mannens bevegelser og blåsende åndedrett. Han er oppdaget! Brølet som følger, trosser enhver beskrivelse. Desibelene blir etterfulgt av et vilt kryssløp på to oppsvulmede, blødende bein. Skrikene dovner bort mellom trestammene. I motsatt lei og nesten like fort forsvinner grevlingen med en vilter halestuss mellom beina. Noen vettskremte mil senere går grevlingenka i hi. Og på den andre siden av ragnarokk står gamlingen lent mot et vrengt grantre og spyr magesyre. Skyene over ham er blåmørke og elektriske. De første tordenknallene smeller mellom åsene, og lynstrålene åpenbarer hektiske naturminner i brøkdelen av et sekund. Det gir brødsmak i gommen, og han sikler etter gammeldags storbysmog. Når glapp den? I våres kanskje — eller var det bare bristepunktet?

Nåja, håret gråner videre på hans tynngrodde isse. Han finner og kjenner de blanke hårstrekene som krøller seg nedover den møkktunge skallen, kjæler med dem og gruer seg litt til de ender i flisete tupper. Ja, sånn er håret blitt. Han kan ikke takke seg selv, for takken ville være blasfemisk. Han forbanner denne kuppelidiot av en fyr som trodde veien var strak. Han tenker seg om og fatter konklusjonen i korthet: Resten er smilige minner og en evigfersk blodsmak i halsen.

Han bøyer hodet framover, kikker engstelig rundt tømmerstammen og får øye på regnfallet som stuper himmelhøyt mot ham. I raske blikk gjør han opp status for terrenget og smetter inn under en lav busk. Han blir våt, men er svett likevel og føler den rennende ensomheten som en forlenget påskemorgen. Halleluja-ropene uteblir. De har vel óg en livssjel, tenker lusbukken og er ikke langsint.

Det svir likevel. Han kjenner hudherjinga av den eine foten. Det er her skoen trykker. Han sparker den løs og gnir med skitne hender over gnagsåret som mangler plasterlapp. Trollskogen er vanskelig slik, så uten detaljer som den er. Det knurrer i lungene, men han vet at såret skal leve. For i trange sko er selv de minste skrubb for store.

— Joda, han tenker litt vinglete, den gamle, men om natta har han ro. Og det blir natt nå. Regnet blir damp og rim. Stjernene blinker forførerisk, og snart skjuler de en voldtekt. Det er det rustne mennesket som gleder seg til fortiden og trår inn i en annen skog.