3.del: Programmusikk

De fredløse

av Odd Løken

En lytteropplevelse av Oxygene av Jean Michel Jarre (1976)

I.
Her er Edens hage; gråmose og blåbær­lyng, fuglesang og brennende lysstrimer ned fra det evige, fra furutrærnes høye gudekroner. Det er tidlig morgen. Skog­disen blander seg med trestammenes skreddersydde mønster, og gryningens svale orkanbris feier lekende lett over vegetasjon og mylder av liv. Gjennom dette eldorado av verdier slynger seg en sti, maurens verk og menneskets venn.

Og hør: Bortover stien spreller en glad gutt, han er ung men mer enn gammel. Gutten boltrer seg i sprudlende omgiv­elser og humør, stuper kråke og morer seg, alene. Endelig er drømmen vekk. Dette er virkelighet. Han er ikke bedrøvet mer, men full av glede og sommerstem­ning. Å, hvor livet er levelig! Det rasler i buksebeina hans, og det kortklipte håret flagrer i yr og ensom jubel.

Det lille mennesket er ikke lenger alene. På et mosegrodd gråsteinsberg i en annen ende av horisonten skimter han en frydefull melodi i kjøtt og blod. Hun er eksotisk og i ekstase, synger selvskapte strofer, så romantiske, så rike, så regje­rende! Lammet av uhøflig dragning mot gudinnen der borte, svømmer hans sinn i musikken hennes, fra øre til øre. Han løper mot henne, kaster seg fram i hode­løse byks og riper armen sin mot en tagget kvist. Stakkars gutt, han vører det ikke, han er annetsteds. — Endelig er hun nær. Han bremser og stanser, hiver etter pusten som har kilt seg fast i halsen, kneler for henne og ber om henne. Han er i tolvte himmel under hennes stemme, og hun nikker og smiler. Brusende latter griper hans indre, og han rekker henne hånden.

I det samme bever jorden, blomstene visner, lauvet faller av, og de unge skjelver og stirrer forstummet omkring. Trær rives opp fra torven, og i marken støpes digre fotspor fra en plattfot og djevelsk tyrannosaurus. Dette uhyret med sikkel i begge munnvikene stjeler jenta fra ham. Gutten biter og klorer og spytter, men intet kan han makte. Mot­stand er nytteløst. Tyven er større — og grusom. Så er de borte.

Pladask setter gutten seg ned på en stein. Tårene gir ham nye nederlag. Stolthet og manndom faller fra hverandre i guttungens gråt. Lykken var så søt og kort. Nå er den trøstesløs. Bak ham, opp fra avsvidd skjønnhet og gruslagte minner, reiser seg en flokk fjøsnisser. De ler av ham, håner og tirrer ham.

II.
Han er søren meg ingen kujon heller! Langsomt og møysommelig krabber han oppover bratt og ujevnt alpelandskap, opp mot forelskelsens tinde, fjellet der tyrannosaurien etterlot jenta hans. Anelsen av hennes glødende pust rykker nær­mere etter hvert som han stiger. Og håpet gror.

Fjøsnissene, disse lettsindige mobbere, forfølger ham og skyter stadig mot ham. Gang på gang hever de automat­geværene sine, tar sikte og fyrer løs. Men kulene blomstrer før de når sitt mål. Kulene sprenges, og blåveisene spretter fram. De underjordiske gjør et siste, anstrengt forsøk på å drepe ham, men mislykkes. Gutten overlever.

Så står han der, på toppen, verdens tak og lue, vilter av fornyelse og begeistring. Beherskelsen revner. Gutten hopper og danser enmannspolka med bein og armer. Hårluggen svaier i norda­vinden, rotløs og fri. Høylandsviddenes puse­kratt står tett i sirkel rundt ham, og en grumset tåkebank i vest er usynlig krig mot hans edle suksess. Men han tror det eller ei: Ut av skodda kommer hun løpende til ham, balstyrig og ellevill. Og slik, uten forma­liteter, kysser de hverandre, blyge og nådeløse på samme tid. Heftig er deres higen etter kjærtegn og kjærleik. De koser seg, klemmer og berører. Med ett danser de sammen, han og hun, rundt og rundt på dette gudsforlatte sted. Tåka letter og åpner en ukjent verden for dem: Molter og myrull, søvnige småvann og hese ryper, vakre brungrønne berg­knauser, himmel og solgud.

De barkete, gjengrodde nissene forsøker hele tiden å knekke dem, men her er de uskadelige. Kulene preller av. De elsker i det fri, kipne og hemningsløse som de er, under en tilfeldig dvergbjørk, hvor som helst. Og de nyter den herligste stund på jord. Omslynget i hverandre, kinn mot kinn, smil mot smil, begynner de sakte sin vandring ned igjen, nedover den slakke hellingen på fjellviddas motsatte side.

Nede i dalen tar stormen henne fra ham.

III.
Angsten griper dem begge, vokser seg større og større i dem. Igjen er hun dunstet vekk. Han føler innbitt frykt i ensomheten og leter fortvilet. Plutselig hører han hennes rop om hjelp og med­lidenhet i det fjerne, men det er kveld, det er tåke, og gutten er maktesløs, kvalm, utslitt. Pike­stemmen svinner til slutt hen i mørket, og gutten svimer av. Han drømmer. Bare fuglesangen er tilbake for hans øre og hørsel.

IV.
Vindens melodi trenger inn i ham. Gutten våkner, svimmel og ør, reiser seg og børster støv av klærne. Så fatter han alvoret i sin dystre hverdag da vinden avslører hvor jenta er å finne. Sjel og sinn kjøres inn i et kraftig slag, der et eller annet prøver å overtale ham til å slåss for sin bedre halvdel. Samtidig skjuler han sin indre tvekamp ved å nynne på en deilig melodi. Opprøret i ham seirer, og framtida gynger sidelengs i hodet på dette fortapte vesen, dette kuede sinn, denne fredløse optimist.

V.
Hans skalkeskjul av en melodi går over i hjerne­cellenes surring rundt en rednings­plan. Lang­somt, bit for bit, dukker en løsning opp i ham og gir ham styrke og ro. Men ennå er intet forsøkt og intet vunnet. Med bestemte skritt marsjerer han mot stedet hvor jenta hans er fange. Han er modig og kry, men knærne skjelver og håret er tynt. Miljøet blir tørrere og goldere inntil han stamper i het sandørken. Tyrannosaurien, lumsk og bitter, kommer ham i møte for å forsvare byttet sitt. Spenningen er elektrisk ladet.

Utenfor den ondes festningsborg møter gutten igjen sin forhatte og forfrosne fiende, denne gang på liv og død. De stirrer hverandre olmt inn i øynene mens de kretser rundt den varme grøten, søle og småstein. Brått fyker de på hverandre, begge besatt av ett eneste motiv: Drep! De tuller rundt i søla, først med den ene over, så den andre. To ujevne muskel­bunter, den ene sterkere, den andre hissigere.

I kampens hete kommer ungjenta til, står i bakgrunnen og følger nøye med. Hun synger for sin elskede, sin driftige ridder, og håper han får krefter nok til å beseire utysket. Hver gang gutten er i fare, hever hun sin operarøst og piner det gigantiske monsteret som ikke kan tåle høyt­sveven­de toner. Det går nesten galt, men i siste sekund sliter havets evigdønnende bølgeslag tyrannosaurien vekk fra tørt land.

VI.
"Seierherrene" finner hverandres legemer og klamrer seg fast. De holder hardt om hverandre og ser langt og lenge etter tyrannosaurien som forsvant i dypet. Så vender de om og rusler på hjemvei, fort­satt hånd i hånd. Men gjensyns­gleden kveles av en bitter og sviende taushet som våker over dem — et mord! Innven­dig er de slått i tusen knas, og hva er igjen? Likevel forsøker de å lete fram en lykkelig slutt.

Historien slutter her: Morderiske bølger spøker bak det unge, forelskede paret, tilsatt fresende måkeskrik og uro. Sola går ned og blir borte.