OASEN i historien

OASEN, et litterært magasin, ble startet høsten 1980, etter at jeg hadde utgitt diktsamlingen "Homo Sapiens" på Kulturforlaget BRAK i Kongsvinger i april 1980, og etter at jeg på eget forlag hadde gitt ut "Kransen sluttes" noen måneder senere, til minne om ei venninne drept i trafikken 18 år gammel. OASEN var egentlig en realisering av en gymnasidé om å starte klasseavis sammen med bl.a. Håkon Tveten og Peter Skjetne. Det var meningen at disse to skulle med i redaksjonen i OASEN, men på grunn av de store geografiske avstan­dene det etter hvert ble mellom oss, ble dette aldri noe av. Dessuten ble jeg inn­kalt til sivil­tjeneste i halvannet år med mini­mal økonomisk kompensasjon. Omstendig­­hetene førte derfor til at OASEN til slutt gikk inn, i et Norge på full fart inn i jappe­tiden.

OASEN skulle være et forum for amatører, såkalte skrivebordsskuff-produsenter, som her skulle få mulighet til å publisere dikt, noveller, tegninger og filosofiske betrakt­nin­ger — løsrevet fra alle moter og bestemte litterære skoler. Selv om OASEN ikke skulle ha fastlåste temaer for hvert nummer, var likevel det første viet barna og neste nummer kom til å ha overvekt med stoff om elektronisk program­musikk, beskri­vel­ser i toner, en genre som vokste fram på sidelinja av populærmusikken i 1970-årene.

Knut Evensen var blant bidragsyterne til OASENs første nummer i november 1980. Han hadde forfattet boka "...løp plutselig ut i veien..." (Cappelen 1979), ei bok som med sterke virkemidler talte de etterlattes sak i trafikkdebatten. Trafikk­ulykker var en hjerte­sak, og OASEN skulle gi de etterlatte rom for å skrike ut. "Å drepe et barn" av den svenske for­fatteren Stig Dagerman ble også trykket i debututgaven. Novellen ble skrevet på oppfordring fra Svenska Trafik­säkerhets­verket, og var like aktuell i 1980 som i 1951. Første utgave ble illustrert av Anne Mari Engelsrud. Hun hadde også tegnet i min debut­samling. Andre bidragsytere var fra Solør, Sandefjord, Skedsmo, Nes på Romerike og Troms. Håkon Tveten ble presentert som en lovende debutant i en egen del. Hans lyrikk var både dyp og tilgjengelig for søkende unge sjeler.

Hoveddelen i andre nummer (april 1981) ble viet den elektroniske program­musik­ken, bl.a. med en artikkel av Jarl-Hugo Låstad, der han fulgte plateutgivelsene av denne sorts musikk kronologisk fra de første famlende skritt på slutten av 1960-årene og fram til 1979. Klaus Schulzes egne ord om musik­kens funk­sjon er porten til program­musik­ken for den skeptiske første­gangs­lytteren. Hvor­dan jeg opplevde Jean Michel Jarres debutverk "Oxygene" (1976) som et tappert drama, er med, samtidig som jeg anmeldte en demokassett av englen­de­ren Mark Shreeve, for å vie ham (den mest spennede nykommeren) oppmerk­som­het. De etablerte artistene trengte egentlig ikke spalte­plass; de solgte plater likevel. Bidragsyterne var ellers et søskenpar fra Nes på Romerike (min hjemkommune), og illustrasjonene ble gjort av ei jente fra Bærum. Jan Kokkin fra Kongsvinger bidro med en morsom novelle.

I tredje utgave av OASEN (høsten 1981) debuterte Askild Hagen fra Hamar med sine dikt og fine tegninger, også som omslags­illustratør. Askild var tidligere en av hoved­mennene bak rockegruppa Nedbør. Han startet forlaget Piivv som ga ut dikt­hefter, kassetter, LP-plate og musikk-CD. Han hadde også suksess som en av De Gyngen­de Seismologer. Tveten og Skjetne var fortsatt med som bidragsytere, sammen med Jarli i Bergen. OASEN 3 inneholdt også to "politiske" artikler; Soknepresten i Nes, Volrath Vogt-Bugge, skrev om handi­kap­året 1981, og nestleder i SV, Torbjørn Dahl, omtalte de spennende mulighetene for en liten øy i Karibien, som senere ble knust brutalt av den kalde krigens stor­makts­intriger. Selv skrev jeg en kort tekst som ledd i den pågående kampen mot atom­våpen.

Våren 1982 ble fjerde OASEN en ekspon­ering av trioen Askild Hagen, meg selv og illustratøren Anne Stokker fra Gjerdrum i Akershus, med stilsikre strek­tegninger av landskap og den tidligere omtalte Skjetne. Kollektivt hadde en venne­gjeng fått fram "dyp­sindige" tanker og ugreie formuleringer i "Selskapslek". En annen del av denne ble trykket i nummer fem. Kulturstyret i Nes hadde sagt opp abonnementet på OASEN etter første årgang, men magasinet ble ikke mindre interessant av den grunn. Fra og med nr 4 fikk bidragsyterne fem eksem­plarer hver til videresalg. Slik kunne jeg tilby et beskjedent honorar og sam­ti­dig bedre distribusjonen av blad­heftet, som ble utgitt i 100 eksemplarer.

Etter en liten notis i ukebladet Det Nye, ble den femte OASEN i september 1982 et første boltrested for unge, ukjente dikter­emner. Foruten disse var barne­om­budets lenge lovede artikkel med. Målfrid Grude Flekkøy skrev om barn og trafikk. Askild Hagen var nå blitt fast Oase­skribent og illustratør. Tegne­diktet var hans nyskapning, men også han ville forfølge en spirende musikk­utøvelse. Signe E. Kvåles dikt var várt og stem­nings­skapende. Ellers inneholdt OASEN nr 5 fine dikt fra unge jenter og en gutt som er enkle og poeng­ter­te; ofte uferdige, men i så fall lovende. Flere dikt måtte stå over til neste nummer.

Med femte utgave av OASEN sendte jeg ut et kort elegi om OASENs framtid. Tidens trange økonomiske kår gikk ut over kultur­bevilg­nin­gene. Jeg hadde selv erfart at det ikke nyttet å overtale døve ører. Privat initiativ var prisverdig og påaktet om det kunne innbringe brød og slanter, men like­gyldig og tilsynelatende verdiløst om det siktet mot mental glede, hjerneføde, hjerte­varme. Da ble penge­sekkene knyttet igjen. Da var det trange tider. Førtifem millioner var visst for små­penger å regne i sløseriet på Hurum­landet. Med en ørliten brøkdel av dette smårusket i samfunnets baklomme kunne jeg og andre bringe estetisk men­tal­hygiéne ut til folket. Hvis ikke disse respekt­løse tilstander, denne sovende samvittighet, endret seg, ville jeg oppgi OASENs estetikk og tvangsfôre folket med elektronisk monotonimusikk.

OASENs siste papirutgave ble utgitt på ny­året 1984. Nr 6 var allerede ferdig høsten før, men måtte utsettes på grunn av finansi­erings­­problemer. Utgaven inne­holdt dikt med gode variasjoner i tema og form, samt en artikkel for militær­nekting av under­tegnede. Flere bidragsytere var anonyme også for redaktøren, men kvaliteten på poesien var uomtvistelig. Magasinet var på mange måter blitt voksent i layout og var på god vei til å bli et interessant forum for amatørlyrikere. Mine planer om en gradvis overgang til et tidsskrift for livs­følel­ser, hadde imidlertid ikke slått til. Jeg var dess­uten på full fart inn i elektro­musikken med begge beina og lagde flere kassetter. Den beste, "Tåke", ble utgitt av Piivv Cassettes i 1987. Jeg hadde også utgitt diktsamlingen "Sakte, sikkert" på Piivv Lyrics i 1984 og var representert i antologien "fra piivv" i mars 1988.

*

Som fenomen forsvant OASEN stille ut bak­veien, men det synes like viktig å lansere et liknende prosjekt i dag. Mangt er annerledes i folks virkelighet og be­visst­het nå enn den gang for snart 15 år siden. Ikke minst legger arbeidsledighet og et gjelds­slave­spøkelse en demper på manges hverdag. Jeg tror likevel — eller kanskje derfor — at behovet for et lyrisk frihjørne er til stede mer enn noen gang. OASEN vil i alle fall bidra med å være en livgivende pulsåre av inspirasjon og skjønnhet for mottakelige sinn. Det skorter ikke på viljen eller evnen — så sant bidrag til magasinet vil strømme inn til redaksjonen. For lyrikkens og livs­følelsenes verden er vi lutter øre!

Selvfølgelig må formen nå bli en annen. En utrolig teknologisk utvikling har skjedd siden sist OASEN så dagens lys, skapt på en av­danket reiseskrivemaskin og med over­skrif­ter av Letraset­bok­sta­ver. I dag gjør PCen det mulig å lage profesjonelt utseende papir­utgivelser for en overkommelig pris. Men enda vik­ti­gere er at billige data­prog­ram­mer gjør det mulig å lage elektroniske utgivelser og distribuere disse på rimelige og hendige disketter. Trykkeri­utgifter er en saga blott og kvaliteten minst like god. I en snarlig framtid vil trolig de fleste hus­stan­der ha PC og til­gang til internett og elektroniske oppslags­tav­ler via modem, så distribusjonen av elektro­niske utgivelser vil være enkelt. Skummel sensur vil være noe vi leser om i Orwells "1984" og ikke noen realitet i mennes­kenes framtid.

Fordi OASEN 7 er en revitalisering av et fordums prosjekt, er redaktøren eneste bidragsyter. Denne utgivelsen må derfor bare sees som et forsøk på nylansering som diskettmagasin. Jeg håper det vil være mange som finner maga­sinet interessant som forum for å utgi sin lyrikk, sine noveller, sine tegninger, sine artikler og sin humor. Vi kan også tenke oss å utgi hele romaner elektro­nisk! OASENs spalter vil være åpne for alle seriøse innlegg — det eneste vi ikke vil tillate, er ondsinnet sjikane. Fordi OASEN (foreløpig?) ikke er en BBS, vil redaktør­ansvaret være greit å overholde, men det betyr absolutt ikke at magasinet skal være renset for friske og frimodige ytringer.

Spenn fast sikkerhetsbeltene! Velkommen ombord!

Odd N. Løken
redaktør
mars 1995