Musikk er ørets lyst

av Odd N. Løken

Hva er musikk? Et søkt spørsmål, kanskje, men ikke helt uberettiget...

Den opprinnelige musikkformen — når vi ser bort fra urmusikken, folkevisene, som mer var ord med enkle toner til — dyrkes i dag som klassisk. Bach, Beethoven, Mozart, Tsjaikovskij, Grieg og andre skapte musikk for musikkens egen skyld. I vårt århundre er det vanlig å forenkle musik­ken, stykke den opp i lettvinte tonestrofer. På en måte har man vendt "tilbake" til urformen, men nå med halen foran. Man griper fatt i et døgn­flue­tema, varierer det kanskje litt fra forrige gang og kaller resultatet en ny melodi. Hertil hefter man så en enkel tekst, så lett­fat­telig at den blir pinlig og intet­si­gende. Dette er nesten garantert å bli en best­selger, særlig om man allerede har et kjent fjes og masse PR-penger i bak­lom­men. Lytteren sitter igjen med et produkt som verken er ektefølt eller meningsfylt.

En forflatet musikkform kan bare makte å være støy, påsatt et såvidt høyt volum at menneskelig kontakt overdøves. Den skal være en slags trøstende erstatning for noe det moderne mennesket ikke finner hos sin neste. Musikk som kvalitativt ikke holder mål, unnskyldes gjerne med etiketten "folkelig". Den har sin verdi i å være masseprodusert. Ikke bare bes det om over­bæ­ren­het; det kaller også på anerkjennende nikk fordi musik­ken "fungerer" på et populært nivå; beret­tiget som "musikk folk forstår". Men den såkalt "folkelige" musikken har sjelden noe som trenger å bli forstått. Alt er lagt i fanget på lytteren. Alt er tygget ferdig på forhånd. Alt dreier seg om hjerte/smerte, men på engelsk for Guds skyld: Baby Love!

Musikken skal egentlig være skapt og skapende på samme tid; allerede skapt og ferdiggjort av kunstneren, bare halvferdig og ubearbeidet for lytteren. Det er han som til syvende og sist skal gjøre opplevelser av musikken. Det er lytterens sinnsstemninger den for­her­liger. Det er bare lytteren som kan oppleve de skjønne hallu­sina­sjoner som musikken framelsker.

Mye av musikken jeg selv skapte i 1980-årene, ble til ut fra et ønske om å få til noe fengende, noe som var vakkert, harmonisk, uendelig og i svak og sakte utvikling, slik at tonene kunne vogge lytteren inn i en mediterende, frittflytende tankevirksomhet, inn i den grensefrie skjønn­heten som ofte skjuler seg i lytterens musi­kals­ke sjel. Min musikk brydde seg sant nok lite om urett­fer­dig­het, heftet seg ikke ved mellom­­men­­nes­­ke­­lige forhold, fordi den var uten ord, men jeg ville gjerne bevisst­gjøre enkelt­individet til et sunnere og vakrere sjeleliv. Den kunne, i heldige øye­blikk og på grunn av sin monotoni, stimulere til følelses­messig egen­aktivi­tet og skaper­trang i lytteren, til forståelse for den sensuelle mosaik­ken jeg ville formidle med lyder.

Jeg var ikke musiker i tradisjonell og hånd­verks­mes­sig betydning, men anså den ferdige musik­ken som vesentlig, ikke av hvem og hvordan den ble til. Mine musikalske uttrykk måtte heller sees i en annen sammenheng, som et ledd i å finne egnede uttrykksformer for mine inntrykk. Askild Hagen, også omtalt i lederen, skrev om min demokassett "Fantasifoster" i 1983: Jeg liker stemningen, en slags monoton, dyster munter­het (!?)... Det var slik jeg ville det! Og det var slik jeg mente å få det til med kassettutgivelsen "Tåke" i 1987, der flere framhevet "Tåke 2". Jeg ville finne meto­der til å uttrykke en indre livs­opp­levelse og jeg mente å ha funnet min form og måte i skrift­språket. Men av all mulig kunst­ut­foldel­se, er det musikken som gir meg mest, og det var for så vidt naturlig at jeg også famlet fram på dette området¹ . At jeg lyktes, vil jeg ikke påstå. Dertil var midlene mangelfulle og for snevre. Men at det viktigste kom med, det føler jeg sterkt.

¹⁾ ODD Music er tilgjengelig fra e-forlagets nettsider. Red.anm.