Den orgastiske lydmagikeren
av Odd N. Løken
Christopher Franke, den virtuose maskinoperatøren i Tangerine Dream, har nå forlatt den kjente elektro-gruppen og startet på sin solokarriere, 20 år etter oppstarten med Electronic Meditation, selv om Franke ikke kom med før neste album (1971). En av Frankes solo-CDer heter "The London Concert" fra 1991. Albumet er kanskje litt ujevn i kvalitet, men det overskygges fullstendig av spor 2, den helskjønne PURPLE WAVES, totalt 16 minutter og 36 sekunder lang.
Purple Waves starter i et stille og rolige tempo og med en nesten barnslig melodi. Men det er bare en oppvarming for den toneherlighet som du kjenner i magen at kommer: Nesten åtte minutter etter oppstart, vender musikken nesa en annen vei, oppover mot himmelen en nyttårskveld i få minusgrader. Det er stjerneklart, og flere raptus fra elektroniske sequencere og synthesizere gjør entré.
Nesten plutselig gjør lyden seg om til beskrivende fyrverkeri: Tonene spreller på vei opp mot stjernehimmelen og daler så sakte ned fra himmelhvelvingen i lilla og andre farger. Det et scenario som får beina til å ville danse, som får ørene til å krølle seg i nytelse, og som får bringen til å juble salige dumpe stønn av all vellyden.
Ikke siden Peter Baumanns soloalbum fra 1979, det fornemme Trans Harmonic Nights, har jeg fått slik godfot for et stykke musikk; ikke siden første gang jeg hørte elektronisk musikk (det var Jarres Oxygene) har jeg blitt så beveget til glede som første gang jeg hørte dette mesterverket. PURPLE WAVES fra den godeste Chris Franke vil lenge skinne på musikkhimmelen som en perle for utdøende sequencerfreakere som meg. Det er virkelig synd ikke flere innser den mentale pleie som ligger i slik musikk...
De andre sporene på CDen kan være middelmådige i forhold til giganten jeg har beskrevet, men både "Vermilion Sands" og ikke minst den omarbeidede versjonen av Tangerine Dreams "Dolphin Dance" tåler ørens lyd. Jeg vil slå et slag for tonekunst som krever mer enn tre minutters konsentrasjon. Vel bekomme, godtfolk!