Stille før stormen

av Odd N. Løken

Det snødde tett. Himmelhvelvingen var hvitgrå, og sikten var betydelig svekket. Etter mildværet var istjernet forvandlet til en skremmende grop, men nå herjet kulda med landskap og men­nes­ker, og isen på det mørke tjernet var herdet. Om sommeren lå der en naturperle, men i kjølig januarskodde så det ut som om det ville sluke den ensomme skog­vand­reren i terrenget.

Han skuet over tjernet. På en eller annen måte symboliserte det livet for ham, så nakent, kaldt og glatt. Men han gikk ikke her for å gruble over spekulative selv­føl­gelig­heter og evige gåter. Skogen var for ham en åndelig avstressingskilde som han åndet for hver dag. Det var han sim­pelt­hen nødt til etter høstens og julens harde pro­gram, hvor han hadde planlagt hele opplegget. Tiden var endelig inne, og han tok sin siste luftetur. Det var han viss på. Nå var det alvor.

Han fór sammen. Hva var det? Ei grein som brakk? Hjertet hans hoppet bukk i brystet hans. Ble han forfulgt? Av hvem? Skvetne spørsmål løp rundt i hjernen, og han gjorde seg liten, for å skjule sin egen redsel, temme den. For å gjøre sin til­stede­værelse bemerket, begynte han å plystre på Fløytelåt. Varsomt la han på hjemvei med skjelvende knær. Han hadde allikevel ikke tid til å bli i skogen hele dagen. Plikten kalte.

Plutselig stod den der — elgen. Bare noen skarve meter foran ham, nesten gjemt i et ribbet buskas av lauvtrær. Den så ham i øynene. Blikket røpet angst og håp og en selvsikker forsvarsvilje om det skulle bli nødvendig. Dyret pustet jevnt og longt. Den svære muskelkolossen stod urørlig, beveget ikke et øre, var bare vár et forskremt menneske. Venn eller fiende?

Begge Herrens skapninger våknet til virkeligheten igjen av hese skjæreskrik. Den unge mannen så opp og fikk snø­filler i øynene. Et lynraskt glimt mot elg­kua bekreftet hans bange anelse. For­sik­tig listet han seg bakover, rygget sakte håpefullt. Hele kroppen var spent, hver fiber i ham ventet når som helst å måtte ta beina på nakken for å unnslippe skogens konge. Eller dronning i dette tilfelle, for den bar ikke gevir. Men hun lot ham gå, antakeligvis også lettet over å være herre igjen.

Senere kom han til å tenke på hva som kunne ha skjedd dersom elgen hadde vært mannevond. Snøen var dyp og våt, så flukten ville aldri ha lykkes ham. De neste sekundene var han fylt av ærefrykt for en potensiell fiende, som når nøden var størst, viste seg svært så ufarlig og over­bærende.

Men æsj, her gikk han og privat­filoso­ferte over en skinnfiende, mens den egentlige og brutale stor­fienden lå like om hjørnet bare noen timer inn i fram­tiden.

Prøvelsens tid var kommet, og ingen vei førte tilbake til Rom.