Fluenes Herre

av Odd N. Løken

Kjære søster Nightingale, hold hånden min!

Jeg er så redd skyggene, søster, så redd mørket og den ensomme naken­badin­gen i hospital­kvalmen. Hver gang du lister deg ut, kommer de stygge ut av hulene sine og overfaller meg.

De er så brutale, søster. De kantrer sengen og presser meg nådeløst ned i betonggolvet. Der ligger jeg og skjelver mens de flår ansiktshuden min. Neg­lene deres er skarpere enn skorpionens gift­klør. De klorer og flerrer hals­­brek­­ken­­de flenger i kinnene mine, som er bleke av mangel på blod og fordøyelig sur­stoff. Rottene tygger og gnager ivrige i det levende kjøttet mitt.

Skyggene kommer til med svære para­fin­lamper, lar det dryppe over meg og ten­ner på. Jeg kjenner flammene bore seg oppover som is­hak­ker. Plastikk­føttene mine krøller seg i varmen. Jeg bare ser dem brenne og kan ikke lee meg. Gjennom magen kaver en til­års­kom­men meite­mark, feit og glinsende. Den eter de råtne bitene der inne. Spisse gribbenebb hogger ut øynene mine. Over meg står et møllspist gjenferd og sleiker seg rundt vasskjeften.

Men så hører de fotsporene dine i hallen og forsvinner. Du skremmer dem vekk og lar meg finne igjen pust og mæle. Da kan jeg snakke med fluene, lokke dem til meg og drepe dem. For fluene er jeg også redd, men de er så små...

Du aner ikke hvor godt det er å drepe, søster, hvor vakkert døden tilfredsstiller. Den renser angsten. Jeg glemmer skyg­gene mens du gjør i stand omgivel­sene, søster. For når du er til, er jeg sterk.

Jeg lugger de små krypene før jeg smiler og slakter dem. Idet de forlater meg, ser jeg at de himler med tusenøynene sine og synker... Så jeg vet, søster, at døden er ekstatisk, en uendelighet av løpende orgasmer. Jeg vinker god tur til de hjelpeløse små før jeg sender dem avsted.

Men så går du ut av verden og lukker døren stille etter deg. Da lusker skyggene fram igjen, og jeg må pines av livet på ny.

Så kjære søster Nightingale, hjelp meg hjem!