Nikk nok!

av Odd N. Løken

Menneske, kjenn din nabo! — Vi er liksom ikke fullstendige mennesker ellers.

Materielt skal vi holde tritt. Har vår neste kjøpt seg nytt fargefjernsyn eller dyrket egne agurker, er vi ikke sene om å ta etter.

Så skal vi for all del se ut som naboen, kle oss makent, vaske oss like ofte og oppføre oss på normert vis. Du er et kjønn, Barbie eller Tarzan, og du skal skikke deg deretter. Originalitet betraktes kun som en PR-kåt mutasjon. Vite­lysten har trange grenser. Du må for all del ikke vite mer enn sidemannen, men er det ikke til å unngå, må du for hans skyld ikke gjøre denne kjensgjerning synlig. Hysj-hysj!

I fullt alvor forventes det at mennesket skal være på nikk med halve byen og kjennes ved sine omgivel­ser. Det ansees for å være en ubetinget positiv erfaring å benytte seg av tilfeldige forbi­passérende for selv å modnes. Med rene ord: vi skal forbruke våre medmennesker.

Er du på fest, berikes du etter alle kunstens regler til høyre og venstre hvis du under dansen har vekslet ord med din partner, fått vite fornavnet, yrket, danse­egenskaper og kroppslukt. Været er som før. Og etterpå jakter du en annen kropps­lukt, kanskje parfyme eller etter­bar­berings­vann denne gangen, om du er heldig. For svette er umenneskelig. Joda.

I baren skal du innvies i en hyggetragisk livs­his­torie, og denne skal du putte i erfarings­posen din og nytte som filosoferings­grunn­lag, gjerne også i liknende framtids­slad­der. Vis deg beleven. Se sakens n'te side. Men syt ikke ut fra din egen livsfølelse. Husk demo­kra­tiet! I dette landet er alle sin egen lykkes smed.

Er du på bussen, skal du være dus med sjåføren i vitners åsyn. Været dømmer du nord og ned, veidekket likeså. Æsj og uff og at det går an! Dessuten er det våre skattepenger.