Stillehavet av Odd Løken

Jeg tenkte:
Visst finnes en verden uten blod
Den er rundt oss,
ikke lett å øyne, men overalt hvisker den
at alt er vår
at om du kjenner vinden
blafre i nakken, er den her
uten blod

Jeg kjente
bølgeringer av kjærlige hender
en svanelengsel etter hud

Men ingen er
alltid,
og så var gleden forbi.

I ekkoet av ditt ansikt
satt jeg
alene
men ikke uten deg, ikke uten en å trøste

Minnebildene,
dette i sirkel uten ende,
er gitt meg i gave; håpløst gitt, håpløst fått

Og likevel: Et brev
fra en fløyet fugl
fyller
det váre sinn, ømt, som fjær
i en stråle av
farger, høstrøde, brundøde,
det blasse bud
om
gjentakelse