e-forlaget: OASEN # 4

 

Mot en mykere trafikk? av Odd Løken

På norske veier slåss forsvarsløse menneskeliv og kaldt stål. Barn meies årvisst ned av hjul og pansre, som utemmet har terrorisert myke trafikanter i en mannsalder. Blåøyde ser ikke lenger enn til kjevene. Der kjempes et grusomt og urettferdig slag, mellom lekende (barn) og lekne (fartsbøller). Et blodig skue.

Dette overbeskyttede uvesen i vår rettsstat bæres seiglivet oppe av bileierorganisasjonene som er av landets mektigste. Mulig politikk er derfor fjern en forbedrende. Ingen får ymte frampå om reelle bedringer før de har en halv million bileiere imot seg, urokkelige i sin makt­arroganse. Det blir ramaskrik av beltegebyr og bruk av nærlys om dagen, av mer effektiv radarovervåking og dyrere bensin. Da er det ikke måte på. Da er det dommedag.

Men en omprioritering av statens bilinntekter kunne sikre trafikken bedre. Om toll- og luksusavgiftene drastisk ble redusert, ville folk ha råd til biler med sikkerhetsfinesser. Om moms og andre fordyrende ledd på service og ekstrautstyr ble fjernet, kunne det hende at flere biler kontinuerlig ble holdt i forskriftsmessig stand. Om en bevisst politikk beholdt prisene på bensin og diesel høye, ville ikke folk ha råd til uvettig og unyttig kjøring.

Om alle boligsoner ble beæret med fartsgrense på 30 km/t og fartsreduserende dumper, måtte førerne holde "barnevennligere" hastighet for ikke å sende den polerte bilfjæringen ad undas.

Om lover og regler ble innskjerpet, om selvtektige trafikanter strengere ble straffet, kanskje det kunne mykgjøre trafikken. Om alle farts­overtredelser (vist på radar) førte til tap av førerkortet for et år, om de som gjentatt og grovt brøt spillereglene på veien for alltid ble uten sertifikat, kunne slik straff stogge galskapen? Ble bøter gitt, skulle de være svihøye. — Og om et barn ble drept, må prinsippet være å få bøddelen ut av trafikken og avskrekke ham og andre med en ublid og lang fengselsoning.

Man spør seg hva moralisme kan utrydde av trafikkens jungellover. Er de mottakelige for å smake sin egen medisin? Om bøllenes terrordiktatur på veiene blir tilintetgjort ved reaksjoner som svir og som får dem unna fartens og farenes fristelser, skulle mye være gjort.

Alt dette, og helst stimulere kollektivtrafikken gjennom billigere billetter, ikke stadig dyrere som nå. Og da har jeg ikke nevnt promillekjørernes grusomme farestatistikk.

Det er ikke forsvarlig å overlate ansvaret for en tryggere trafikk til den enkete bilfører, fotgjenger osv. Dagens dødstall skulle forklare hvorfor, samtidig som en slik holdning indirekte påstår at offeret har seg selv å skylde — denne merksnodige tolkning av lov og rett som alene praktiseres ved trafikkulykker. Man går ut fra at barnet kan beregne og tar ikke riktige forholdsregler. Bilføreren skal makte å stanse før bilen treffer barnet. Alltid. Han skal respektere fartsgrensene og omgivende forhold. Skjer det noe, har han ikke vært forsiktig nok; han har skyld. En forsvarlig og observant kjøring, definert som defensiv, ville forutse og forhindre tragedier.

Folk ergres over fartsreduksjon på rette, brede veier. Så overser man omgivelsene, hvor mange hjem som finnes ved veien, hvor mange barn, hvor mange eldre og uføre, hvor mange sikringstiltak det er langs den flotte "avenyen", gang- og sykkelstier, planløse kryss, gjerder osv. Tillatt hastighet er en maksimumsgrense. Farten skal avpasses etter forholdene under denne. Man holder ulovlig hastighet om man ikke klarer å stanse på 1/3 av avstanden til fare (et barn, forankjørende bil osv). Råkjørere og andre uvørne bilister ledes ut i fristelse på brede og rette asfaltstrekninger, noe beboerne langs veien står maktesløse overfor. Men de betyr lite. Ikke har de størst opplag i norsk presse. Ikke stopper Norge uten dem. De er mest til bry.

Trafikkdøden skal ikke bare holdes nede på et minimum. Den skal bort. Livstap er ikke akseptabelt, samme hvilke fordeler vi kan hente. Det er grenser for hva prinsipper, komfort og økonomisløsing skal hindre og fortie. Massedøden på veiene er blitt en liten avisnotis ved frokostbordet, et intetsigende tall i ufattelig statistikk. Det må være lov å kreve en annerledes samferdselspolitikk, en ansvarlig pengeprioritering. Midler fra sosial-, justis- og samferdselsdepartementene skal forebygge ulykker, utrydde farlige feller og øke UP-kontrollen med folks trafikk-kultur.

"...løp plutselig ut i veien..." av Knut Evensen (Cappelen 1979) er ei bok som ville vært obligatorisk lesning til førerprøven om fornuften og medfølelsen nådde menneskene. Den er om barn som ikke fikk leve. En far skriver: "Vi hadde en flott sommer og høst, vår vesle Merete hadde nå allerede mer å gi oss rent menneskelig enn vi kunne gi tilbake. Hennes ivrige hender, hennes blide stemme, hennes iver etter alt i naturen, den varme kroppen som søkte kontakt så ofte som mulig, alt dette slukkes på få minutter. Ingen hadde vel større tro og lyst på livet, ingen hadde vel flere planer for fremtiden å drøfte med sin søster, mamma og pappa. Hun fikk ikke oppleve noen ungdom eller voksen tid som hun snakket så mye om og som hun hadde alle forutsetninger for å kunne glede seg til." Når blir de tause hørt, de etterlatte som hver for seg og sammen har mistet alle disse menneskene?

I dag er barn på veien i veien.

Jeg ser det slik at barneombudet har et spesielt ansvar for å muliggjøre en tryggere trafikk, mykere, på barnas premisser og ikke omvendt.

Vi skal ikke kjøre bil og tro tragedien rammer andre.