Mot normalt?
av Odd L Nordhagen

Normalbegrepet er for meg totalt uforståelig og forferdelig. Normal = i henhold til normen, dvs "som regel", et gjennomsnitt som ingen — eller veldig få — klarer å matche uten å jenke seg.

Ingen av oss er født normale. Vi er selvstendige individer og formes/påvirkes av arv og miljø og av egne oppfatninger og holdninger. Noen vil kanskje være "heldige" og havne i gjennomsnittspotten. Selv ville jeg følt meg beklemt i den. Hvis vi tenker oss om, er det få som opphøyer gjennomsnittet (middelmådigheten) i så mange sammenhenger. Men hvis det blir snakk om personlighet eller personlig smak, så blir dette ofte annerledes. Da er det normalen som trekkes fram som det beste. Forstå det den som kan!?

Det normale kan i beste fall bare knyttes til statistisk kunnskap. Den vil aldri gjelde meg eller deg, men er en blanding eller et gjennomsnitt av oss. Det blir en konstruert størrelse. Det er noe sånt vi blir sammenliknet med når andre vurderer oss i forhold til det normale. Om vi er for lange eller korte, om vi er for tykke eller tynne, om vi er for lyse eller mørke, om vi er snille eller slemme…

La oss være oss selv, la oss få og ta ansvar for vår egenart og våre handlinger. Slutt å døm andre opp mot det du mener er "normalt". Dette begrepet seiler under bekvemmelighetsflagg som en slags gjengs oppfatning. Men vi vet alle at normalbegrepet står mye nærmere oss selv og våre egne oppfatninger av hvordan ting bør være. Det er ikke noen objektiv sannhet eller noe å hige etter. Normalen er rett og slett bare middelmådighetens tyranni.