Romjulsminne
av Odd L Nordhagen

Det hendte en stjerneklar romjulskveld. Snøen knitret kaldfrossen under støvlene. Vi var endelig ferdig med fjøsstellet. Mor kom luntende etter, men jeg var sliten og sulten og ville fort i hus, til godvarmen ved kjøkkenovnen, og gledet meg til kveldsmaten. Derfor var det jeg som først oppdaget dem.

Tre stakkarslige karer hutret på trammen. De var bare kledd i grå filler og stod der nesten barbeinte. Avrevne laser av undertøyet hadde de surret rundt føttene så godt de kunne. Alle tre stod der og trippet, løftet på annenhver fot og gned den mot leggen. De mange kuldegradene gjorde det nok umulig å oppnå lindring.

Vi ble ikke redde. Vi hadde opplevd slike ubedte besøk før. Det var harde tider, og noen hadde det verre enn andre. Sånn sett var vi nok heldige som bodde i vårt eget land, selv om vi var okkupert av tyskere. Vi hadde jo vårt skarve hjem og noen krøtter og høns og gikk sjelden sultne til sengs. Disse stakkarene var verre stilt. Ikke kunne de språket og ikke hadde de gode opplevelser fra fangeleirene de hadde flyktet fra. Jeg hadde hørt de voksne snakke om hvordan russiske krigsfanger ble behandlet. De fikk straks vår medfølelse og omsorg, men jeg så at mor forsøkte å skjule et litt oppgitt sukk.

Vi hadde lite å tilby, men hun ba dem høflig inn i varmen. De hadde så håpefullt pekt på sine radmagre mager, og vi delte kveldsmaten vår med de tre innhule russerne. De spiste i taushet, men med en mye større lengsel etter mat enn jeg noensinne hadde hatt. Etterpå pekte de på golvet, og selvfølgelig skulle de få sove på kammerset i natt. Det var nesten blitt en vane å ha fremmede på overnattingsbesøk, og det gjorde meg egentlig ingen ting, men jeg kjente at jeg likte det dårligere i jula. Vanligvis fulgte far dem videre neste dag, men på butikken gikk det stille rykter om at det vrimlet av tyskere ved Bjørknes, dit han pleide å lose flyktningene. Så karene måtte nok bli på kammerset noen dager. Det gikk de voksne på nervene og ødela mye av julestemningen jeg hadde forestilt meg skulle vare til nyttår. Disse dagene var liksom for familiehygge.

Den ettermiddagen kom selvfølgelig naboen til gards. Anna var dessverre kjent som en slags distriktskringkaster og ikke helt til å lite på. Jeg fikk streng beskjed om ikke å røpe gjestene våre for henne eller noen andre. Vi kunne aldri være sikre på hvem som kom i skade for å sladre og hvem som til slutt fikk vite hva vi hadde sagt eller gjort, så de fremmede skulle være hemmelige. Russerne hadde vi lukket inne på bestemors rom. Mor hadde holdt fingeren for munnen, og de nikket og forstod at nå måtte de være musestille. Anna satte fra seg sparkstøttingen utenfor og kom inn, som vanlig uten å bry seg med å banke på. Hun satte seg godt til rette på en stol og ble traktert med nykokt kaffe. Straks begynte hun å snakke om hvor fælt alt var. Mor og bestemor var hjertens enige med henne, for ikke å havne i noen lengre diskusjon og drøye besøket unødig. Jeg hadde jo lyst til å løsne på spenningen og fortelle om de tre loslitte karene vi gjemte bak døra, men måtte bite ordene i meg flere ganger for ikke å røpe dem. Da Anna endelig takket for kaffen og ville hjem før det ble mørkt, var jeg så kry. Jeg hadde klart å holde på vår hemmelighet, og bestemor ga meg noen kamferdrops og sa hun var stolt av meg. Nå skjønte hun at jeg var stor gutt.

Lille nyttårsaften ville far gjøre et forsøk på å lose russerne til nestemann på ruten mot Sverige. Det var ikke så eitrende kaldt lenger, og slik kunne han være hjemme før nyttårskvelden. Bestemor hadde lappet klærne deres så godt det lot seg gjøre, og mor hadde bakt flere brød enn vanlig, så hun kunne sende et par med karene i en neverkont, på deres farefulle ferd videre mot friheten. De vinket optimistisk til meg før de forsvant inn i skogen. Det var usedvanlig stille i huset den kvelden. Vi var engstelige for far og de tre russerne. Mor forsøkte likevel å muntre oss opp og lagde karamellknekk i steikepanna. Vi spilte svarteper og fikk kvelden til å gå.

Da mor uforvarende kom til å se ut av kjøkkenvinduet neste morgen, mens vi spiste frokost, fikk hun øye på flere mørkkledde menn som kom luskende rundt hushjørnene, både rundt stabburet og fjøset. Det var ingen tvil om at dette var bevæpnede hirdmenn som været blod. Altså hadde det begynt å gå rykter om flyktningetrafikken i bygda. Mor var snartenkt og kastet et avslørende brev som lå på kjøkkenbenken inn i ovnsflammene. Sekunder senere ble døra røsket opp og sju sinte menn trengte seg inn på kjøkkenet vårt. De hadde solkorset sydd på jakkebrystene. Jeg ble redd og gjemte meg litt bak bestemor.

De spurte etter far. Mor nølte ikke lenge før hun ubesværet serverte dem sin hviteste løgn. Oskar var på butikken for å hente posten, han. Da ville de skumle vente til han kom tilbake, for det kunne ikke ta så lang tid, vel? Neida, sa mor, bare sett dere ned og vent så lenge, dere…

Etter en nervepirrende time så vi endelig far komme veien opp til huset. Heldigvis kom han ikke ut av skogen. Og når han ble overrasket av hirdmennene i sin egen stue og spurt om hvor han hadde vært, svarte han troskyldig at han bare hadde hentet posten. Kanskje var det en dekkhistorie han og mor hadde avtalt på forhånd, for opp fra frakkelommen dro han fram to uåpnede brev. Hirdmennene trodde seg sikkert lure da de bryskt ba om å få sjekke frankeringsdatoen. Men begge brevene var nylig postlagte julehilsner, fra onkel i Oslo og en far var blitt kjent med under militærtjenesten, og ikke mistenkelige i det hele tatt. Far hadde sitt alibi på det tørre, og hirden måtte forlate husmannsplassen uten den gjeve fangsten de begjærlig hadde håpet på.

Den nyttårsaften pustet vi lettet ut og ønsket oss fred i det nye året.