Morgenstund
av Espen Grasberget

Morgenstund er tull i grunn, selv halv­annet år etter prolapsen i korsryggen. Jeg er på langt nær livstrett, men sånn passe lei av å subbe halvt invalid i leiligheten.

Det er ikke altfor langt mellom senga og toalettet, men gangavstanden forseres med møye. Skrotten er krakete og slitsomt foroverbøyd etter ei natt til sengs med vond rygg. Sveisen peker i alle retninger etter nattens utallige snuoperasjoner. Øynene er fulle av klissete materie. Det gir meg tåkesyn. Jeg er tissatrengt som faen, men har utsatt legemets oppstandelse fra sengeleiet i det lengste. Det gir søt lettelse å la vannet gå idet jeg endelig sitter på skåla og kan slappe av i musklene nedentil. Samtidig slippes det da dessverre ut litt luft med lyd bak. Det tar meg lengre tid å slutte å pisse enn å pisse. Stadig får jeg følelsen av at det er mer på lager som bør ut. Til slutt gir jeg til beste et par tørk fra papirholderen hvor det er rosemalt et høflig "Drit og dra", og reiser meg fra ramma for å vaske hender ved en litt for lav servant. Det er ikke godt for kors­ryggen, kjenner jeg, men biter tennene sammen mens jeg gjør et hederlig forsøk på å pusse dem alle sammen, på begge sider og hver tannflate. I tilårskommen alder ønsker jeg å minimere tannlege­besøkene. Det kan jeg begrunne både praktisk med reisevei og en nødvendig økonomisering av pensjonsinntekten.

Frokosten smøres stående ved kjøkken­benken, og er jeg heldig kan den nytes mens jeg klarer å sitte dandert mellom sofaens myke puter. Etter et par timers tid er skroget mindre stivt og fungerer nærmest etter hensikten, og jeg kan gripe dagen. Men morgenritualet gir jeg gjerne bort billig til den som vil bytte rygg med en krekling. God dag, mann!