Kransen sluttes ble skrevet til minne om en venninne drept i en trafikk­tragedie bare 18 år gammel. Her har jeg samlet minner, tanker og poesi til en forsinket, men varm hyllest. Jeg mimrer i disse sorgens kapitler om opplevelser med Sonja og musikkens tilbakevirkende kraft, maler en silhuett av tragedien og sjokket som fulgte, og skriver bl.a. om forvandlingen i meg, om nagende men livsviktig tvil, om trafikktragedier generelt og barn spesielt, og om tiden leger alle sår.

Kransen sluttes ble første gang utgitt som et bokhefte på eget forlag i 1980. Det ble trykket i nytt opplag samme år fordi hver av ungdoms­skolene i min hjem­kommune kjøpte heftet som klassesett. Boka skulle benyttes i undervis­ningen. Temaet var så altfor tidløst og aktuelt, språket var ung­dom­melig og stedene lokalkjente.

Foranlediget av at det var 25 år siden Sonja ble drept, valgte e‑forlaget å utgi min store sorg som ebok, en slags versjon 2 for nye slekter og generasjoner, med mer modne, gjennom­arbeidede tekster. Språket flyter lettere, selv om det fortsatt hviler en tragisk svøpe over ordene. Tankene er kanskje klarere og mer sammenhengende. Poesien er litt polert. Men stemningen er vemodig, selv et kvart århundre etter sjel­skjelvet.