Som mange barn drømte vi av og til om å spille musikk og bli populære barnestjerner. På begynnelsen av 1970-årene var idolene The Osmond Brothers, en mormonerfamilie fra Utah, og i søskenflokken ble det nok fabulert om å danne en tilsvarende spillegruppe i vår familie. Lillebror har fått laget et KI-bilde av hvordan dette kunne ha vært. Her kaller han oss "The Nordhagatoppens" (etter stedet vi vokste opp), og bortsett fra de unge musikerne, likner vi mistenkelig mye på et mer kjent band fra Liver­pool; Odd som Paul, Elin som George, Erik som Ringo og John som John (!). Jeg kan ikke huske at jeg så det for meg akkurat slik, for mitt favoritt­instru­ment var trommer.

I ungdomsårene ville brødrene Svein og Jan og deres fetter (meg) starte band på ordentlig. To av våre felles fettere, Kjell og Leif, var 10-12 år eldre og spilte 60-tallspop på henholdsvis el-gitar og el-bass i bandet Blue Ribbons, sammen med min onkel Oddvar¹ på trommer. Disse øvde i ei hytte nær mitt barndomshjem på Nordhagatoppen, hvor jeg titt og ofte hørte på. Det gikk ikke lang tid før vi ville gjøre det samme, og drømmen varte resten av 1970-årene. Vi kalte oss "The Sweetmints" og ville spille datidens glamrock-musikk. Så snart jeg begynte å tjene penger, var planen å kjøpe onkels trommesett, men Blue Ribbons-gutta solgte instrumentene tilbake til bandet de hadde kjøpt dem av (The Rattlesnakes, med bl.a. Bjørn Nordli og broren hans). Svein tjente allerede penger og kjøpte først en Lucky 7 kassegitar og deretter el-gitar. Da jeg etter artium endelig fikk lønn på konto, hadde Svein gitt opp drømmen. Jeg kjøpte hans el-gitar, men fikk ikke dreis på klimpringen og solgte den videre. I stedet kjøpte jeg en Korg MS-10, min første synthe­sizer, og resten er historie, hehe...

Beskjeden som jeg er, liker jeg ikke å spille offentlig. Kun én gang har jeg opptrådt utenfor eget "studio", det var på et nedskalert julebord i kantina på jobben i 1991, midt under bankkrisen. Vi var fire ansatte som skulle under­holde og besynge sjefene våre til kjente julesanger. Vi kalte oss KOMA (Kristin, Odd, Monica, Atle) uten å bli det nye ABBA, og kledde oss i jule­dekorerte søppelsekker. Ledelsen fikk sine pass påskrevet, tatt på kortet av vår leilighetsdiktning, der Monica ledet an. I tillegg til å synge med damene, åpnet jeg med åpnings­riffet av Deep Purples "Smoke on the Water" på lillebrors Casio CA-100 (som organisten spilte på da jeg giftet meg i kirkeruinene midt på varmeste sommeren det året), og sammen med Atle på akustisk gitar spilte jeg "Visa från Utanmyra" fra Johanson & Riedels album Jazz på svenska. Vår opptreden avstedkom stor, om enn helt lokal, jubel!